17. mai i Beijing

Etter en ganske stresset, snau arbeidsdag i svette kontorlokaler var det i 16-tiden endelig på tide med 17.-feiring. For Eirik og meg startet festen med taxi hjemmefra ned til SAS-hotellet der ambassaden og Norwegian Business-forum hadde trommet sammen storveis.

På denne _barnas dag_ ble det sunget sanger, holdt taler, viftet med flagg og gått rundt hotellet i tog. Dette siste visstnok også dokumentert av NRK, slik at venner og kjente hjemme kunne sende "hææhææ - så deg på TV"-meldinger helt til Kina. ...men, kan nok innrømme at jeg tidligere har gått langt mer staslige tog enn den bølingen der, rundt containere og kjøletårn i bakgården. ...men, det er vel slik at man tar hva man har, -og har man ikke mer enn oss - så blir det vel bøling. ca. 200 var vi, rubb og stubb av nordmenn i Beijing.

Etterpå var det duket for mengder med norsk mat (hvite var dukene dog kun en stakket stund, for luften i Beijing satt sitt gråe preg ganske så raskt). Laks og ørret og pølser og altmuligrart - selv om ryktene skulle ha det til at rømmegrøten var bedre i fjor.

Deretter fulgte noen timer som jeg er usikker på om Eirik husker mye av, men mellom glassene traff vi stadig nye nordmenn vi tidligere ikke hadde møtt. ...ganske så hyggelig, selv om jeg hadde forestilt meg at enda fler kontakter kunne ha blitt knyttet på en dag som dette.

Ettersom maten ble kald og Unni Wilhelmsen hadde sunget ferdig sine sanger fra scenen ble det tid for å trekke inn i den noe varmere hotellbaren. Der en ivrig philipinsk sang-dame holdt det gående så lenge at man alvorlig lengtet tilbake til laptopen med megaplaylist med norsk musikk satt opp i anledning dagen.

Det hele tonet stille ut i en taxi på vei hjem. ...egentlig greitt nok, for dagen derpå betød hjemreise for en snau ukes tid.