Depeche Mode @ Stockholm Stadion 7. juli 06

Åffysøøren! Dette med meg og Depeche Mode og konserter det siste halve året skulle vise seg å ikke av det aller enkleste å gjennomføre. ...for hadde man ikke før fått kjøpt inn 20 billetter til seg selv, venner og bekjente til konserten i Oslo i februar, før man bestemte seg før å flykte fra landet med drømmekonserten som innsats.

Dermed fant man seg selv smådeppa og lett sutrete på den andre siden av Jordkloden den dagen da Spektrum samlet alt og alle, og det ble spilt for første akt av årets engle-turne. ...for da hadde man ennå ikke fått surfet de delene av internett som kunne melde om at "JOA! de kommer igjen! -og det er flere muligheter, faktisk!"

Så, midtvinters ble det planlagt. ..for slikt må til, når logistikken er så kjørt som den er nå for tiden. ...og, resultatet ble glimrende! Det å fly direkte til Stockholm og fange stadionkonsert med Cecilie der, fremfor å stresse ned til en i denne sammenheng helt utilgjengelige bortgjemt Quart-festival var rett og slett en genistrek i årets 13 kort store sommerferiekabal. ....For Stockholm var bra!

I god tid før billettenes "dørene åpnes"-antydning, tøflet vi de få meterne fra hotellrommet, opp mot tunnelbanan som tok oss de to stoppene til denne gamle olympiastadion. I den aller innerste innhegningen fremme ved scenen kom vi ikke, men derimot ble det sikret plasser på første rad bak gjerdet inn til denne gjengen med VIPs og/eller minst dusinet flere Depeche-konserter enn oss. Plassene var glimmers! ...og, konserten likeså!

Synes riktig nok det haltet litt i starten. Vet jeg rett som det er sutrer litt på konsert-lyd, og de første her var ikke veeldig bra. ...litt halvfamlete "A Pain That I'm Used To", ganskegreitt i de påfølgende, selv on den Precious-låten slett ikke var så storveis som den kunne ha vært. Men, så...

Deretter var det heeelt genialt flott!

...halvbrydd må jeg vel si at dette var min aller første gang. ...og, jammen var det spesielt å stå der, sånn helt forrerst på andre rad. Klump i magen, evnt. halsen, med en blandet følelse av noe i den retning Madonna synger om, kanskje ispedd en andektig høytidelighetsfaktor fra den gangen man var konfirmant? Avslutningen av hovedsettet med "Behind The Wheel", "World In My Eyes", "Personal Jesus" og "Enjoy The Silence" tror jeg det skal gå mange år og konserter til før jeg kommer til å oppleve noe som kan måle seg med!

Etter en kort pause, bursdagssang for Flecth, en durabelig "Shake the desease" og en litt overraskende "Photographic" ble det dags for å euforisk for full hals synge "I'm taking a ride with my best friend, I hope she never let med down again", lykkelig vitende at dette var det siste av mange høydepunkt denne dagen, -men bare ett av mange store som var planlagt for sommeren!

Egentlig hadde jeg veeldig lyst til å ramle innom på et av de mange planlagte "efterfestene" på stan, men da klokken nærmet seg 24 (eller var den egentlig 06??) virket hotellsengen alt for fristende. Mett på inntrykk, og fullstendig utslitt tørnet man inn med et stoort glis om munnen og nye t-skjorter i baggen.

Sånn anmeldelsesmessig for hele konserten synes jeg kommentatoren i Expressen er ganske enig med meg.

Set list:
Main set: Intro, A Pain That I'm Used To, A Question Of Time, Suffer Well, Precious, Walking In My Shoes, Stripped, Home, It Doesn't Matter Two, In Your Room, Nothing's Impossible, John The Revelator, I Feel You, Behind The Wheel, World In My Eyes, Personal Jesus, Enjoy The Silence. Encore: Shake The Disease, Photographic, Never Let Me Down Again