Ett hundredel fra "Ja vi elsker" i Beijing

Det faktisk ikke såå ofte man får nærkontakt med de sportslige forberedelsene til Beijing OL i 2008 (uttalles arlinglingba, forresten), men en fredag her i august ble vi invitert med på junior-VM i friidrett. Per og de andre i Unigate hadde slått på stortrommen og (eh..) trommet sammen til en norsk samling på tribunen.

Har vært på friidrettsstevner før, altså - men, feks aldri på Bislett games, så var faktisk litt småusikker på hva dette kom til å innbære. ...og, hvem er egentlig juniorfriidrettsutøvere? ...og, har Norge noen slike?

Vi søkte opp på friidrett.no, og endte opp hos Aftenposten som kunne fortelle at, joda! ...Norge sender _14 jenter!_ ...og, med ett syntes det som om fredagsplanene var i boks allerede tidlig en onsdag. For, her så man jo mulighetene; Christina og meg kanskje? En ikke sååå lubben Beijing-expat som meg ville sikkert kunne klare å skrangle sammen hele troppen til gullbankett på Lush? ...med nachspiel på hjemmebane? hæhæ?

Vel, ville det kanskje kommet noen protester fra Finland? ...og, han kristiansanderen med ol-dalje og fancy lue bevæpnet med steinaldervåpen ville kanskje heller ikke vært helt god å ha med å gjøre. ...men, det er klart at dette skulle kunne gå?? -det fablet før lønsj denne onsdagen!

Etter som kvelden kom, snek vi oss avgårde fra kontoret litt før det som strengt tatt er fornuftig (vi hadde dog med oss sjefen - så det var ikke så farlig). Vi havnet i taxi med en av de galeste sjaffisene så langt, og vips var vi fremme på Stadion (etter nesten 100 minutter i Beijing-rush).

Det ble heiet, spist og drukket og sett med store øyne. Det hele var helt ok - med greie øvelser og ganske bra stemning. ...selv om en langside kun var utkommanderte kinesere som klappet på bestilling.

Kveldens høydepunkt var finalen på 110 meter hekk (nei, ikke slik vi hadde på Ås da jeg gikk der) for damer. Greia var jo at Christina Vuck... eh, Wucks.vakck?, ...hun _veldig gode_ norske skulle vinne, slik alle norske aviser hadde skrevet, vi skulle synge "Ja vi elsker" i Beijing - og, etterpå fikk man se på det der med gullfest...

...det sa pang!

Og, så løp de durabelig fort med masse jubel på ymse språk. - og det ble stille. For hvem vant? Det var klart at Christina i midterste bane testet en slik æsop-variant, og stod igjen et sekund ellerno i starten - men det er jo klart at så god hun er burde hun jo mose dem likevel? Eller hva?. ...og, hun var jo med der på mållinjen også? ...men, hvem var egentlig først?

Det ble hun russiske. Vi kunne dermed bite i det sure gresset, og oppsummere ett hundredel fra "Ja vi elsker", norsk flagg på stang og alt det der andre. Vi sutret i ca 15, så dro vi på australier-sted nede i byen og spiste burger. Fin fredag likevel.