idiotsjaffis (en hverdagstragedie ala Beijing)

En taxi driver-historie heelt på linje med noe som feks Scorsese kunne ha skrevet, er dette ikke. ...men, et av Beijings største kjøtthuesjåffører ga meg en smule grå hår her for en helg tilbake.

Mor og far var sluppet av på flyplassen, og jeg stod der altså i jeans og t-skjorte, med null bagasje og skulle fra flyplassen til Yashow, et av denne byens store kjøpesentre for alt som kan selges som fake. Sjaffisen glisete noe voldsomt da jeg på min halvhaltende kinesisk forklarte hvor jeg skulle. ...mulig han trodde han hadde skutt gullfuglen, og skaffet seg et særs enkelt bytte som kunne ribbes for penger an mass?

...for, da jeg kom frem stod meteret på 60. Han hadde betalt 10 i bomringen, så jeg skulle betale 70. Ga ham en hundrings.

Denne lømmelen ville jammen ha alle hundre pengene.

Aldri opplevd maken til frekkas, som altså ikke ville gi tilbake vekslepenger. Derimot var det mye glising, og bukking og takking på kinesisk der foran i forsetet. ...for, han trodde tydeligvis at jeg var en slikens turist-luring som kom til Kina heelt uten bagasje, nesten uten og klær - snakket litt kinesisk - og hadde kun ett mål i huet -shoppe for alt Amrani-skjortene er verdt.

Neida, slett ikke. Jeg ba om kvittering.

Dette er vanligvis et kjempetriks mot duste sjåfører. Men, denne luringen var i en sæklasse. For han ga tilbake kun 10.

Så, da var det ingen annen vei utenom enn å gå til det drastiske knips-bilde-av-driverens-lisens-plate-som-inkluderer-foto-trikset. Det funka som bare rakkern. Fikk alle pengene, kvittering, og på vei ut slang jeg fra meg et par universal-gloser som neppe kunne misforståes. ...omtrent de samme kom da jeg så at bildet slett _ikke_ medfører at jeg kan henge ut driveren for samtlige av mine norske lesere her.

...mulig det får sjekkes med Telenors innbytteordninger, om det kan ønskes ny mobil til jul.