Trist post

Hm. Funderte lenge på om jeg ville skrive denne - men, her kommer noen linjer likevel.

Det har seg slik nå at vi hos Ethos har fått en ny norsk kunde som kjører et par prosjekter hos oss. Etter å ha tenkt meg om to runder kom jeg på at han måtte spørres om han var storebroren til en av gutta som jeg gikk på skole med i 9 år på barne- og ungdomsskolen. ...og, jo da! Felles kjente!

Dermed ble det jo litt snakk om "gamledager" - og hvordan alle der hjemme fra Evje, Gjettum, Valler - som jeg stort sett ikke har hatt kontakt med de 10 siste årene - hadde det. Om han visste noe? Mange er i Australia, ikke sant? Lillebroren også?

Svaret som kom var jeg nok ikke forberedt på. Jo, det er mange som er i Australia - Morten er der også - men, de er stort sett forskjellige steder alle sammen - og Morten har ikke særlig kontakt med mange han heller. "But he met them all at Marcus' funeral last spring" ? ble det forklart videre, også for de andre tilhørerne under denne lønsjen.

Så Marcus Gjertsen var død?

Marcus fra B-klassen - både på Evje og Gjettum.

Selv om jeg kanskje ikke hadde allverdens tett kontakt med ham verken under de 9 årene vi gikk på skole sammen, eller årene etter - syntes jeg dette var veldig rart.

Og trist.

For, selv om mange folk rundt meg, lillesøster deriblant, har vært i begravelser til jevnaldrende venner, så har ikke dette hendt meg ennå. Forskammet godt skjermet, muligens.

Så, midt oppi prosjekter og stress her langt, langt unna, ble jeg faktisk både litt oppgitt og sint og trist og ganske så ettertenksom for en periode. ..er jeg virkelig så langt unna verden hjemme, at jeg ikke får med meg slike ting som dette?

Nå er jo saken likevel at slike ting som dette skal man ikke få med seg. For de skal jo ikke skje! Kanskje ikke så overraskende tenkte jeg et øyeblikk at "Hadde jeg bare vært hjemme"...

...men, hadde jeg vært i Norge så hadde jeg antakelig dessverre ikke utrettet noe som helst i forhold til Marcus' beslutninger. Til det har kontakten med den gamle gjengen vært alt for sporadisk.

Jeg så Marcus siste gang på ungdomsskolens tiårsjubileum i 2003.
Et fint minne.

Selv om det nesten er ett år på etterskudd får jeg føye seg inn i rekken av kondolanser her.

La oss håpe det er lenge til neste gang jeg kommer til å blogge om noe slikt som dette.